Her er mors lille kosegris igjen - Krembolla! Han har vokst så mye den siste uken, så jeg måtte bare skrive litt om ham igjen. Han har litt rare ører, men alt annet er nesten helt perfekt! Joda, jeg har kanskje et litt rosa blikk her, men jeg synes at han bare blir flottere for hver dag som går. Og vi blir jo bedre kjent. Når jeg kommer inn i rommet, står han klar ved kanten av buret og stikker nesa si ut. Kanskje det er noe godt på gang - eller blir det bæring, lusking og nussing i dag også?For meg er det koselig og gjør godt i et morshjerte - både å bli kjent igjen, bli møtt med forventning og kunne bore nesen ned i myk pels. Men jeg lurer på - siden jeg vet at marsvin er sosiale dyr - hva får min lille gris ut av samværet med meg? Det er åpenbart at alle smågrisene lengter etter hverandre med ulike motiver, men har de noen glede av og ønske om å være sammen med et menneske? Bare lurer...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar